Julie i Tanzania

So, I'm back home again. It's good to be home, but I think I might prefer Tanzania. But when I was in Tanzania I wanted to go home, so I'm not sure. The grass is always greener on the other side, or something, right?
Had some great weeks in Arusha and Zanzibar. Thea and I went camelriding, held snakes, went canoeing in Arusha NP, went swimming at Thea's fancy hotel, and had lots of good food and spent time with a lot of friends. At Zanzibar we did a lot of souvenirshopping, and stayed six days at the beach (Kendwa). Very humid there, but somehow we survived. Vivian and I also survived the flight back to Arusha, that I wrote about a week ago... And then I had some good last days in Arusha, I even went to a 5year olds birthday party. And then a new airport, and new stupid systems.
The flight back home was COLD. Didn't get any better when I got home. The coldest day of the year so far, and Julie in sandals. Yay! More plane-drama when we were going to land in Trondheim. The pilot circled around town for 35 minutes. The first time I thought he was just showing people the town. The second time I started wondering if he knew where the airport was. The third time I took up my book and continued reading. After those 35 minutes the pilot told us that we had a small problem, something about the wings that you need when you're landing, that didn't work. And that the landing might be a bit uncomfortable, as we would have to land at a pretty high speed. Which is not really what you want to hear when you've been flying for 15 hours, and you can see your house. So I kinda freaked out. And then I was completely calm, thinking it would probably be fine. Then we landed, and I saw two firetrucks. Four. Six. Seven. Eight. Damn, I didn't even know they had that many firetrucks in the airport area. So I kinda freaked out again, but by then we had already stopped, so hamna shida.
Thursday night my very kind mommy had arranged a dinner with most of my family and friends, which was nice, even though I fell asleep in the end..
Friday I went to visit my grandmother at the hospital, and friday night they stopped treating her. So, early sunday morning she died. Pretty sad, but when we were already waiting for her to die, and she's kinda been "gone" since mid-november, it was also a good thing.
Now I'm sitting in my fathers new house, with my big crazy puppy, who wants to be cuddled. Still pretty cold outside, and I think I look like an eskimo whenever I go out of the house, but I'm starting to get used to it. Other than that I'm struggling with the righthandside-everything. I get in at the wrong side of the car, I have no idea what side cars come from, or where I'm supposed to drive. I also collide with people when I'm out walking. Hopefully I'll get used to that again too.
I miss everybody. Some I miss alot. Wish you could be here.
Julie

Writing in english (or trying to anyway) so that my non-norwegian beloved ones can read too.
Vivian and I (look at my good grammar Vivian!!!) are now back in Arusha. God knows how we got here. I didn't know airports could have soooooo bad systems. After being sent in every direction possible at Zanzibar Airport, just to be told two seconds later that "HEY SISTA! COME HERE, you can't go there", then through security, with our 1,5L waterbottles (note to Riki and Thea: that's a whole lot of "cups"), where the superweird securitywoman with blue eyeshadow tries to flirt with Vivian to make her tip her. Vivian: "But you WORK here....!?" Anyway, after one hour waiting in the suuuuuperhot waitingroom (there's no electricity on the entire island, they're waiting for a part from Norway, that'll be in place in two or three weeks), we finally got on the plane. We had a stop in Dar, where we had to run and get new boardingpasses to Ausha (30 min layover), but our backpacks were checked in the whole way through. So we got off the plane thinking "Oh well, people do this every day, they must have an OK system". No. Everybody we asked told us to go to the transferdesk. Which makes sence. So we did. But nobody was there. So after waiting for 5 minutes, we asked the women in the lost and found-thingy. They weren't much help, but at least they told us to go out of the airport and to the check-in desk. But just when we were leaving, Vivians backpack suddenly comes out on that black rolling thing (that I don't know the name of). We're thinking "oh, maybe they're supposed to do that". So I waited for my backpack. That didn't come. When we looked at Vivians backpack once more, we realised that the luggagetag was gone. "That can't be good..." And out of the airport we went, searching for the check-in desk. There was a huge securitycontrol, so we asked one of the men. He told us to go to the Precisionair-desk. There, the woman laughed at us, and told us the plane was leaving. Bah. Back to the securityguy. Oh yeah, the check-in is past the securitycontroll. We ran through, totally stressed out, went up to the Precisionair-guy, where we got our tickets and pissed off a HUGE group of africans, who we met again at the plane later. But we couldn't care less, we did NOT feel like being stuck in Dar for god-knows-who-long. Next challenge: Vivians backpack. Pissed off even more africans trying to get a new tag on it as soon as possible. While Vivian was desperately trying to get the womans attention, I got to take a look at the boardingpass. "Gate closing 10.50". Which was when our plane from Zanzibar was supposed to arrive in Dar. How do they expect people to do this??? After a few more minutes, the tag was on the backpack, and we ran through the airport, through one more security, still with the 1,5L waterbottles, found some nice woman who helped us, and kept running. In flipflops. Baaaaaah. "WAIT, my shoe fell off. OH WAIT, my other shoe fell off" and so on and so on. Finally we got to the plane. BUT, there were TWO planes. Which one are we supposed to be on? I almost got on the wrong one, when Vivian recognized her backpack going into the other plane. So in the end we got on the right plane. And guess what? It was the same one we were on to begin with, from Zanzibar, that they had to force everybody off, just so we could go through ALL that, and come back again. Well, at least we found Vivians backpack because of it....
Now we're at Impala, relaxing! Not as nice as Arusha Hotel, but still, pretty nice. And I'm going home in THREE DAYS! I can't wait. Miss you all.
Julie

I går gjorde jeg mitt for å redde verden. Jeg var på outreach med mor-og-barn-klinikken, og ga polio-vaksine (oralt) til små babyer. Mens Malene stakk sprøyter i unge etter unge :P
Og i dag var min siste dag på Haydom. Trist.
Sa hade på sala i morgest, sammen med Thea, Riki, Paul og Tereza. Så jobba jeg halv dag på barnehjemmet, og pakka aaaaaalle tingene mine. Og ga bort masse. Sko, skjørt, t-skjorter, etc...
Så var vi på barneavdelinga og blåste gigasåpebobler. STOOOOOOOOOORE såpebobler...hihi
Og jeg har vært x antall ganger på CCU for å si hade til alle babyene mine. Spesielt vanskelig å si hade til Lucy og Udamithras. Tåre.

Men 06.00 i mårra tidlig drar jeg til Arusha. Kamelridning til masaivillage og kanotur i Arusha nasjonalpark alt bestilt. YAY!
Og kjempesnart er jeg hjemme igjen (:

Julie

Vi fikk en ny baby på CCU i går. Ei lita jente, kjempesøt! ....og med påmalte øyebryn.... En av mødrene hadde i løpet av morgenen sneket seg inn på prematur-rommet på maternity ward, og malt på øyebryn på alle de ti babyene. Gir mening.
Videre hørte jeg en historie i går som jeg bare må fortelle (og nå krysser jeg fingrene for at jeg ikke bryter noe konfidensielle lover og regler og greier). På et annet sykehus har de klart å gi to forskjellige pasienter gulvsåpe i stedet for penicillin. Så den ene av de, en stakar gutt som kom inn med lungebetennelse, er nå alvorlig syk, og flytta hit. Håper det går bra

Nå er det pannekaker!!!

For de som ikke har gjetta det enda: Jeg har gått lei av å skrive. :P
Så derfor er det så fint å ha Vivian! Hvorfor? Fordi Vivian har en blogg, og hun skriver faktisk på den.
http://vivianrugsland.blogspot.com/
Der er det bilder og beskrivelse fra safariet, og sikkert en hel gjeng med andre ting jeg har vært med på. Vi er ikke så mange nordmenn på gjestehuset, som også er frivillige, så der Vivian er, er også ofte jeg.
Og mens vi snakker om Vivian, så kan jeg jo avsløre at jeg har funnet ut hva jeg skal gjøre de siste to-tre ukene mine her: 1 uke Arusha med Thea, 1 uke Zanzibar med Vivian, Jana og Janette, 3 dager Arusha med Vivian (1 dag) og Bjørg (2 dager). Jeg skal i slangepark, ri kamel, kanotur, bo på billige hoteller og spise super mat, bo på fancysmancy hoteller, fly til Zanzibar, bo på herlig strand, spise fersk havmat, snorkle, se superduperstore skilpadder, kose meg glugg i hjel, fly tilbake til Arusha, bo på det mest fancysmancy hotellet av alle, og dra hjem. Sounds like a plan. Og neida, det blir ikke så veldig dyrt (masse fancysmancy hoteller og superduper ting, meeeeen) fordi vi gjør det på den billigst mulige måten, bor så mange som mulig på rom, og kjører "residence"-rabatt over alt hvor det er mulig. For når du bruker en formue på arbeidsvisa, så er du nemlig mer som en innbygger enn turist, og heldigvis er ting litt billigere da (:
Nå gleder jeg meg faktisk veldig til å komme hjem. Jeg gleder meg til å ha et utvalg i mat, og ikke bare måtte spise karbohydrater til frokost lunsj middag. For neida, jeg blir faktisk ikke tynn av å være i Afrika. Det er bare at maten ikke smaker så kjempegodt hele tida. Når det er sagt, så er det jo relativt gode måltider der hvor jeg bor. Men det er sammenligna med det vanlige folk i Haydom spiser.
Jeg gleder meg til ikke å ha biller rundt meg til en hver tid (pga regntida). Jeg gleder meg til å kunne velge hvem jeg vil være med og ikke. Jeg gleder meg til å treffe familie og venner. Jeg gleder meg til å gå rundt i Trondheim by. Jeg gleder meg til å ikke høre "MZUNGU!" hvor enn jeg går. (Jeg begynner å få stor medfølelse for kjendiser). Jeg gleder meg til nærmeste matbutikk (hvor man kan handle vanlige ting jeg vil ha) er 2 min unna. Ikke 6 timer, hvis du kjører snarveien. Jeg gleder meg til å kunne språket og kulturen. Jeg gleder meg til å snakke norsk. Trøndersk. Jeg gleder meg til å se snø (så det bør bættre snø til jeg kommer hjem). Jeg gleder meg til jul. Jeg gleder meg til bursdagen min. Jeg gleder meg til å være vanlig.
Samtidig gruer jeg meg. Jeg gruer meg til å komme tilbake til stress. Jeg gruer meg til å finne meg en jobb. Jeg gruer meg til å være blandt folk som bare har det godt, og samtidig bare klager (selv om jeg også er litt sånn). Jeg gruer meg til å dra fra babyene mine. Jeg gruer meg til å dra fra vennene mine. Jeg gruer meg til å ikke snakke engelsk. Jeg gruer meg til å dra fra utsikten vi har fra Haydom. Jeg gruer meg til å dra fra været. Jeg gruer meg til å komme tilbake på håndballtrening, og få ball etter ball i trynet, fordi reaksjonene mine garantert har blitt sinnsykt trege (:P). Jeg gruer meg til å bry meg om hva jeg har på meg (selv om jeg også gleder meg til det). Jeg gruer meg til å være presis, leve etter mzungu-tid. Jeg gruer meg til tempoet ting skjer i. Jeg gruer meg til å kjøre bil på snø. Jeg gruer meg til å være i små biler på rette, asfalterte veier. Ikke fordi det er skummelt. Men det er kjedelig.
Likevel gleder jeg meg.

Skal prøve å skrive en eller to ganger til før jeg drar fra haydom (på lørdag), men etter det vet jeg ikke om jeg kommer meg så mye på nett. Får se. Hvis dere ikke hører noe, har jeg det så fantastisk at jeg ikke rekker å dra på internett
Gleder meg til å se dere!!!
Julie

SELVSAGT har jeg tatt en hel haug med bilder fra safariet, i likhet med de 5 andre jeg dro med. Men jeg har ikke lagt de inn på pc'n ennå, og vet ikke om jeg gidder å velge ut noen for å laste opp på nett, tar så lang tid med internettkapasiteten her. Så for nå blir det skriving.

Dro fra Haydom til Karatu i 4-tida på fredag, bodde på karatu lutheran hostel, som faktisk var ganske fint, og hadde knallgod frokost (sammenligna med det jeg er vant til....), også dro vi å spiste på happydays. Burger, tagliatelle og pai. NAM!
På lørdag hadde safariguiden punktert dekk, så han kom ikke før 9. Dro til Ngorongoro-krateret, som er helt fantastisk vakkert å se ned på, og fantastisk kult å være nede i. Surra rundt der til 4-5tida, før vi dro til Karatu og plukka opp telt. Hmmm...sorry, nå ble jeg lei av å skrive. Fortsettelse følger (: Fordi jeg har masse gøy å fortelle, men det kommer til å høres kjempekjedelig ut hvis jeg skriver om det nå....
En ting kan jeg avsløre: Jeg så en hyene drepe en gnu helt av seg selv, mens alle andre var opptatt med å skrive meldinger for å fikse skyss hjem. Jeg prøvde å si fra, men de som kjenner meg, vet hvordan folk lærer seg å sperre meg ute når jeg snakker...nettopp. Så det var bare jeg som fikk det med meg. Malene 5 min senere: "Look guys, the hyena is eating a wildebeast!" Julie: "......i tried to tell you......"